Når dama invaderer din hobby

Jeg har vært klokkefrelst i mange mange år uten at min samboer gjennom snart 11 år, egentlig har brydd seg spesielt mye.

Inntil hun gikk ut i mammapermisjon i fjor.

Med ekstra dødtid ble det til at hun faktisk begynte å aktivt bruke Klokkeriet.

Hurra, tenkte jeg.

Hun startet å bruke klokkene hun hadde fått av meg, hun lo høyt fra sitt hjørne i sofaen (nei vi sitter ikke oppå hverandre etter så mange år) av Lael og Runes morsomme GIFs, hun kom ukontrollert med gloser som ikke egner seg på trykk da hun tapte en auksjon, og hun jublet tilsvarende da hun vant en auksjon.

Ja vel, tenkte jeg.

En dag sendte hun bilde av en av de flotteste klokkene jeg vet om, Breitling Top Time, og spurte om denne var «OK».

Mhm, svarte jeg skeptisk.

Da jeg kom hjem, kunne hun med glede fortelle at hun hadde kjøpt seg en Breitling Top Time.

«Så bra» tror hun jeg tenkte.

Faen, tenkte jeg.

Nå er hun på Klokkeriet daglig og forteller gladelig om hun synes en regel er idiotisk, jeg har vært for streng, eller for snill. Hun minner meg på å oppdatere forsidebilde på fredagene, og vekker meg gjerne for å fortelle at vi har glemt å åpne en markedstråd.

Hun driver til daglig butikk, og om en kunde kommer inn 5 min før stengetid, har de begynt å kalle kunden for «sniper»(!)

Nå er det nok, tenker jeg.

Hun kan alt om klokkene jeg vil ha, inkludert pris, så dét er det umulig å lyve om lenger.
Hun låner reimer, deler klokkeboks og jeg må mate ungene fordi HUN sitter med trynet trykket inn i skjermen, fordi det er nok en spennende auksjon!

JEG FLYTTER UT, tenker jeg.

Men så kommer jeg på noe.

Jeg får låne klokkene.
Hun er faktisk interessert når jeg snakker om klokker.
Hun blir med meg på klokkeevent.
Og hun tipser meg om kule klokker hun finner.

Dette er faktisk ganske bra, tenker jeg.