Så mye mer enn «bare en klokke»…

Noen klokker betyr mer enn andre. Jeg har en sånn. Jeg bruker den ikke. Den ligger for det meste i originalesken sin i klokkeskuffen sammen med mye annet rart.

Enkelte ganger tar jeg den frem. Bare kjenner litt på den, trekker den opp og stiller litt på viserne. Jeg liker godt å sitte og fikle litt med den. Sånn som bare vi som er lidenskapelig opptatt av klokker forstår.

Det var klokken til faren min. Han døde av kreft da jeg var 21. Nå er jeg jeg 48 og er selv blitt far. Snart er jeg like gammel som han var da han ble syk. Det er rart å tenke på.

Arne Erichsen ble født i Odda i Hardanger i 1936. Han hadde ikke lyst til å gjøre det samme som kameratene. De begynte å arbeide på smelteverket så snart folkeskolen var slutt. Nei, faren min mønstret på, og dro til sjøs som byssegutt.

Men det var på Østlandet han skulle ende opp. Etter noen år som byssegutt begynte han på teknisk fagskole i Horten. Der ble han kompis med Svein fra Drammen.

Svein hadde to yngre søstre, noe også min far oppdaget når han ble med på besøk hjemme i Drammen.

Det ble søt musikk. Arne møtte Karin, og 8. august i 1961 dro de på sin første date. De ble et par, og 22. juli 1963 giftet de seg og stiftet familie i Drammen. Bildet er fra de forlovet seg sommeren 1962.

Klokken jeg sitter og pusler med har ikke så stor verdi i penger, men for meg betyr den mye. Det er en Certina Waterking med manuelt verk. Det er fint å trekke den opp i blant. Kronen er litt slitt etter alle gangene faren min gjorde det samme.

Jeg vet lite om klokken. Jeg husker at han hadde den, men til daglig gikk han med en quartz Inex. Han var ingen klokkemann.  Certinaen ble brukt ved spesielle anledninger.

Certinaen er fra 60-tallet. En sjekk av serienummeret daterer den til 1966. Det får meg til å tenke. Han var født i 1936, klokka er fra 1966… Kan det ha vært en 30-års gave? Kanskje fra min mor? Jeg vet ikke, men tanken er god.

Jeg fikk aldri spurt. Jeg var ikke så opptatt av klokker den gangen, og moren min døde også av kreft. Da var jeg bare 15 år.

Da jeg mange år senere begynte og interessere for vintage klokker kom jeg til å tenke på at et eller annet sted lå det en mekanisk klokke igjen etter faren min. Gleden var stor da det viste seg at jeg faktisk hadde tatt vare på den. Det tok ikke lang tid å finne den igjen.

Nå blir den ikke borte igjen.  Til det er den for verdifull. Den går ikke riktig lenger, men det er ikke så viktig. En service vil fikse det, men jeg liker at den er akkurat som den er. Som den var da faren min brukte den.

(Denne teksten er tidligere publisert på en Klokkeriet-Blogg som eksisterte en kort tid i 2017. Noen kan ha lest den der tidligere.)